Miljøeffekter og laksehevn?

Den 17. desember sendte NRK programmet ”Laksens hevn”, laget av BBC om miljøeffekter av fiskeoppdrett.  Noen av problemområdene som ble tatt opp i programmet hører inn under arbeidsfeltet til Direktoratet for naturforvaltning (DN), mest knyttet til forvaltningen av villaks-, sjøørret- og sjørøyestammene i Norge. Les DNs kommentarer til programmet under:

De store talls problem
Et godt villaksinnsig (år 2000) til hele landet kan bestå av 600.000 individer, mens det nå til enhver tid er flere hundre ganger så mye oppdrettslaks i merder langs kysten. Hele villaksinnsiget tilsvarer faktisk ikke mer enn ett stort oppdrettsanlegg. Antallet parasittverter, f eks for lakselus, er økt astronomisk i forhold til naturlig nivå og selv ved lav rømmingsfrekvens blir de ville laksebestandene årlig tilført store mengder fremmed laks. Dette er ”de store talls problem”.

Lakselus
Det er nå gjort overvåking, undersøkelser og vitenskapelige publikasjoner internasjonalt og nasjonalt i over 10 år som gir et stadig bedre grunnlag for at det er en sammenheng mellom lus på vill anadrom fisk (laks, sjøørret og sjørøye) og oppdrettsvirksomhet.  Man vet ikke eksakt hvor  stor andel  som dør av lakselus, men det kommer i tillegg til naturlige dødelighetsfaktorer laksen utsettes for.  I flere år har man i oppdrettsregioner kunnet observere villsmolt på vei mot havet med store og dødelige påslag av lakselus.  Nasjonal handlingsplan mot lakselus har dette som utgangspunkt, der man søker å avluse oppdrettsanleggene slik at produksjonen av lakselus er liten ved smoltutgang om våren.

Rømt oppdrettslaks i naturen
Oppdrettslaksen skal holdes i merder og ikke forefinnes fritt i naturen. Den  er  i dag resultatet av  avl i flere (lakse-)generasjoner og er genetisk ulik sine ville artsfrender.  På midten av 80-tallet ble det observert innslag av rømt oppdrettslaks  i elvene. DN har siden drevet overvåking av andel rømt oppdrettslaks i en rekke elver og kyststasjoner, utført av Norsk institutt for naturforskning NINA (jfr. NINA Oppdragsmelding 704 fra 2001). 

I 2000 var den gjennomsnittlige andel oppdrettslaks 26 % på kyststasjonene og 11% i gytebestandene i elvene. Dette kan variere fra elv til elv og i noen elver har andelen oppdrettslaks vært svært høy i flere år. Etneelva i Hordaland har de siste 8 årene hatt et gjennomsnitt på 64,9% oppdrettslaks i gytebestanden. Viktige elver som Vosso og Namsen har gjennomsnittstall på henholdsvis 52,4 % (over 8 år) og 31,9 (over 12 år). 

Selv om oppdrettslaksens har lavere gytesuksess enn villaksen er den stor nok til at det representerer en stor fare for at de ulike og unike laksestammene tilpasset miljøet over -tusenvis av år etter hvert blir erstattet av en dårligere tilpasset og  forvillet oppdrettslaks.

Med gjentatte store rømminger av  oppdrettslaks i naturen siden 1980-tallet er denne prosessen formodentlig i gang og truer villaksen og det biologiske mangfoldet innen arten. Miljømyndighetene har etablert genbanken for å sikre at noe av det viktigste arvematerialet ikke går tapt for alltid.

Etter DNs vurdering har eksisterende regelverk, merdteknologi og drift ikke ført til at  rømmingen har gått tilstrekkelig ned. DN har i mange år etterspurt forbedringstiltak knyttet til rømmingsproblematikken og har også deltatt i næringens arbeid med Nasjonal tiltaksplan mot rømming.

FOU-arbeid på oppdrettsteknologi er  dessverre ikke i fokus og et flere år gammelt  forslag om typegodkjening av oppdrettsanlegg (TYGUT) er ikke iverksatt.  Det siste har også næringen (Norske Fiskeoppdretteres Forening) etterlyst.

Negative faktorer må reduseres
En ekspertgruppe nedsatt av Direktoratet for naturforvaltning la i sommer fram rapporten ” Elvevis vurdering av bestandsstatus og årsaker til bestandsutviklingen av laks i Hordaland og Sogn og Fjordane”. Situasjonen ble beskrevet som dramatisk for mange villaksbestander på Vestlandet og  det er avdekket sterke indikasjoner på en betydelig lavere sjøoverlevelse for utvandrende laksesmolt i store deler av denne regionen enn i andre deler  av landet. 

I den forbindelse  pekes det særlig på lakselus og rømt oppdrettslaks som vesentlige negative faktorer.  Fisket er stengt i en rekke vassdrag, men i denne sammenheng er ikke miljøforvaltningens virkemidler tilstrekkelige.

Det er en rekke faktorer som virker inn på produksjon og overlevelse av villaksstammene, noen er naturlige mens andre er menneskeskapte negative faktorer som sur nedbør og vassdragsreguleringer. Mot disse gjøres det avbøtende tiltak gjennom henholdsvis kalking i de mest utsatte områdene av landet og gjennom konsesjonsbetingelser til kraftverkene.

Ved vassdragsutbygginger i dag må regulantene utrede miljøkonsekvensene før de søker konsesjon på en kraftutbygging. Oppdrettsnæringen har ikke tilsvarende krav (med noen unntak for lokalitetsundersøkelser knyttet til strømforhold og forurensning).  Miljøkravene som stilles overfor to typer næringsaktivitet og bl.a. hensynet til samme art er altså ikke lik og følger ikke samme prinsipp.