| Utkast til lov om hunder og hundehold
– høringsuttalelse. Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) viser til høringsnotat vedrørende forslag til ny hundelov fra Justisdepartementet. NJFF vil komme med en del generelle kommentarer og merknader, herunder fokusere på mangler ved det utsendte lovutkastet, samt kommentere de enkelte paragrafene.
NJFF har følgende hovedmerknader til utkastet til ny hundelov:
2. Generelle merknader. Innledning. NJFF ser positivt på at det fremmes utkast til en egen lov om hund og hundehold. Dette har NJFF, i likhet med Norsk Kennel Klub (NKK) og andre, etterlyst i en rekke år. I dag er bestemmelsene om hund og hundehold spredt på en rekke ulike lover og forskrifter, og det er svært vanskelig for den enkelte hundeeier å ha god oversikt over hvilke bestemmelser som faktisk gjelder. Det framlagte lovutkastet må dessverre karakteriseres som en stor skuffelse. Mens hundeholdet i Norge er en aktivitet med en rekke samfunnsnyttige formål og funksjoner, tar lovutkastet kun utgangspunkt i problematikken knyttet til farlige hunder. Dette er en svært snever og overhode ikke representativ del av hundeholdet, og lovutkastet evner ikke å ta høyde for at hundehold er en positiv aktivitet som involverer ulike grupper i samfunnet. NJFF finner det svært betenkelig at departementet har gjennomført en prosess med utarbeidelse av et utkast til en ny hundelov uten å involvere organisasjoner som har et aktivt engasjement innenfor hund og hundehold. Departementet har overhode ikke trukket veksler på den erfaring og kompetanse som hundeorganisasjonene sitter inne med, og som kunne bidratt til at lovutkastet hadde fått den nødvendige plattform som en egen hundelov må tuftes på. I forhold til avlivning av hund, representerer det framlagte lovutkastet et klart skritt tilbake og innfører i praksis den såkalte "hundemordparagrafen". NJFF vil understreke at dette er i strid med hva Stortinget gav uttrykk for gjennom sin behandling av et dok. 8-forslag vedrørende avlivning av hund (Innst. S. nr. 183 1997 – 98) der Justiskomiteen påpekte at det er unødvendig med en generell adgang til avlivning på stedet fordi dette reguleres gjennom bestemmelsene om nødrett/nødverge. Videre understreket komiteen at en generell avlivningsadgang ville kunne medføre uholdbare risikosituasjoner med bruk av våpen. Justisdepartementet har ikke tatt disse merknadene til etterretning, men valgt å sette dem til side og fremmer forslag om en slik generell avlivningsadgang (jfr. lovutkastets § 7). Hundehold – samfunnsnytte og ansvar. Ved siden av å være jakt- og turkamerat, fyller hunden en rekke samfunnsnyttige formål. Her kan kort nevnes noen:
Når det gjelder oppgaver og funksjoner i forhold til jakt og ettersøk av skadet vilt, omtales dette spesielt nedenfor. En ny hundelov bør ta utgangspunkt i hundeholdet som en positiv aktivitet som også ivaretar en rekke samfunnsnyttige oppgaver og formål, og som samtidig stiller krav om et ansvarlig hundehold som fordrer hensynstagen overfor samfunnet. Det er viktig å fokusere på det ansvar som påligger enhver hundeeier. NJFF er opptatt av å fremme et hundehold som ikke er til sjenanse for verken folk eller omgivelsene. Et slikt ansvar innebærer å utvise hensyn og skjønn gjennom sitt hundehold som går utover det som direkte omtales gjennom lover og regel. Det at en er hundeeier og har interesse for hundehold, innebærer ikke at alle andre deler denne interessen, og det bør en ha som utgangspunkt for sitt eget hundehold. Enkle forholdsregler som å plukke opp hundemøkk, unngå at hunden løper løs i områder der det ferdes mye folk, unngå at hunden står ute og bjeffer i boligområder sammen med å overholde bestemmelser om båndtvang og andre offentlige lover og regler, vil være et godt utgangspunkt for et hundehold som bør kunne aksepteres av alle. Skal en hundeeier oppnå aksept fra andre for å utøve sine interesser, så må det også være en aksept den andre veien. Et bevisst hundehold der man også fokuserer på hundeeiers ansvar, vil bidra til å redusere muligheten for konflikter og negativ fokus på hundehold. Det er nok dessverre slik for hundeholdet, i likhet med en rekke andre aktiviteter, at det ofte er et mindretall som gjennom sin oppførsel, stigmatiserer en hel gruppe. NJFF vil hevde at langt på vei de fleste hundeeiere er svært bevisste sitt ansvar og legger opp til et hundehold i tråd med dette. Det har skjedd en meget positiv utvikling på dette området i løpet av de siste tiårene. Imidlertid vil det alltid være noen som ikke følger opp. Det blir likevel ikke riktig at disse ensidig skal legge grunnlaget for utformingen av et utkast til en lov om hunder og hundehold. Det blir å angripe et problem fra en helt feil innfallsvinkel. Omfanget av hundeholdet. I henhold til NKKs vurderinger, er det grunn til å anta at vi har rundt 300.000 hunder her i landet. Tallet ligger altså over det som er estimert fra justisdepartementets side. Det innebærer at det er et betydelig antall husstander som er involvert i hundehold, estimert til rundt 15 % av landets totale antall husstander. Antallet registrerte jakt- og/eller ettersøkshunder ligger på anslagsvis 50 000 – 60 000 hunder. I tillegg er det et faktum at det også finnes et ikke ubetydelig antall uregistrerte jakthunder. Hundehold og helse. Passivitet er definert av helse-Norge som en av de store utfordringene vi står overfor. Alt for mange sitter altfor mye stille og er fysisk svært inaktive. Dette kombinert med endringer av kostholdsvaner i retning av økt bruk av ferdigmat med stort fettinnhold mm, resulterer i store helsemessige utfordringer. Det offentliggjøres stadig resultater fra undersøkelser som viser en alarmerende utvikling på dette området. Man ser tendensene helt ned til mindre barn. Det å være hundeeier kan virke positivt både i forhold til fysisk og psykisk helse. En hund trenger daglig mosjon. For mange kan nok det å måtte lufte hunden være den motivasjonen som er nødvendig for å komme seg ut i frisk luft og bevege seg. De daglige turene med hunden, bidrar til etablere gode vaner, og legger grunnlaget for å komme seg i bedre fysisk form. I helsesammenheng er det å gå regelmessige turer vel så viktig som å drive med en eller annen form for fysisk trening. Ved siden av å få folk opp av sofaen og ut, så er hunden en kamerat og et familiemedlem. For mange, spesielt enslige, er hunden viktig og fyller en rekke funksjoner, også sjelesørger og selskap. Det er gjort forsøk med bruk av hund i behandlingsopplegg innenfor psykisk helsevern. Den norske Lægeforeningen hadde en artikkel i sitt tidsskrift i 1997 som omhandlet hundeholdets positive helsemessige betydning (s. 4275 "Hund og helse – en oversikt over dokumenterte sammenhenger" ved Bernt Arne Larsen og Frode Lingaas). Kennelklubben i Sverige har, i samarbeid med Socialhögskolan ved Gøyeborg Universitet, utgitt et eget hefte som har samlet opp en rekke ulike studier av hundens betydning i ulike sammenhenger, herunder også i forhold til psykiske og sosiale forhold (Människans bästa vän, Studier av hundens psykiska, sociala och ekonomiska betydelse, 1981). Heftet bidrar til å dokumentere en rekke positive effekter av hundeholdet, også i forhold til både fysisk og psykisk helse. Hundelovgivning – kort historisk tilbakeblikk. Hunden er et domestisert rovdyr som har fulgt mennesket og tjent til en rekke viktige formål opp gjennom tidene. Vi finner bestemmelser om hunder flere hundre år tilbake i tid. Hunder ble omtalt i Gulatingsloven og Magnus Lagabøters Landslov. Det er da først og fremst i forhold til bruk av hund i forbindelse med jakt og fangst at hunden først omtales i lovgivningen. Hovedtemaer som har vært omtalt i hundelovgivningen fra middelalderen har vært regulering av jakt, hundeeierens ansvar knyttet til båndtvang og erstatning og ulike former for sanksjoner overfor hund/hundeeier. Framover mot nyere tider finner vi bestemmelser om skade, erstatninger og opptak av hunder. Hundene kom inn i lovgivningen primært fordi det var behov for bestemmelser som sa hvordan man skulle forholde seg når det oppstod konflikter. Dette dreide seg om konflikter mellom hunder og vilt og bufe og i forhold til personvernet. Når man foretar en gjennomgang av hundelovgivningen, må man kunne konkludere med at det er liten grad av sammenheng i lovgivningen og den er preget av dels uklare rettsforhold. En situasjon som har resultert i at man har fått urimelige rettsavgjørelser, og NJFF finner det svært beklagelig å måtte konkludere med at hunden i praksis er rettsløs. Bruk av jakthunder. For NJFF er det først og fremst forholdet til jakthunder , og bruk av hunder til jakt og ettersøk som er det primære. NJFF er opptatt av å utvikle gode jakthunder som kan bidra til å videreføre våre jakttradisjoner, bidra til å videreutvikle gode jaktmetoder der kravet om human jaktutøvelse og avliving står i sentrum, oppfylle de lovpålagte kravene om godkjente ettersøkshunder og motivere til trening og dressur av jakthundene. Antall jakthunder. Bruk av hund under jakt har lange tradisjoner i Norge. Det er usikkert hvor lenge og i hvor stor grad hunder har blitt brukt som "medhjelpere" for jegere og veidemenn. I forbindelse med arkeologiske utgravninger er det funnet rester etter hunder som ligner svært på dagens spisshunder som vi benytter til elgjakt. Det tyder på at jakthunder er benyttet allerede i steinalderen. Gjennom de siste århundrene har det vært en betydelig utvikling i bruk av hunder under jakt i Norge. Blant dagens jakthunder, har harehundene mest tradisjoner i nyere tid. En regner at disse hundene fikk fotfeste i Norge på 1600-tallet, ved at tyske offiserer og bergverksfolk tok med seg hunder fra Tyskland. I de neste århundreder var de drivende hundene de dominerende jakthunder, mest benyttet til harejakt. De ble også benyttet på andre viltarter som rev og elg. Hvor mange drivende hunder det var under 1700- og 1800-tallet finnes det ingen data for, men det var et betydelig antall. På slutten av 1800-tallet kom avlsarbeidet inn i former som vi kjenner i dag. Det organiserte hundeholdet i Norge regnes derfor å ha sin oppstart rundt 1870. Fra den tiden har det vært et skarpere skille mellom det vi kan definere som jakthunder og andre hunder. Ut fra de data en i dag sitter inne med om harehunder og andre drivende hunder, har det sannsynligvis vært i størrelsesorden samme antall slike hunder i hvert fall gjennom de siste 100 - 150 år. De siste årtiene har det vært en markert vekst i den norske rådyrbestanden, noe som har medført en betydelig økning av de raser av drivende hunder som benyttes til rådyrjakt. Spesielt i denne sammenheng kan nevnes drever og dachshundrasene. I perioder gjennom de forrige århundreder var det svært lite elg i Norge. I enkelte perioder var arten nærmest borte fra den norske faunaen. Dette medførte selvsagt også at det verken var behov eller interesse for å holde spesielle elghunder. Det er først gjennom elgbestandens vekst gjennom 1900-tallet at elghundene har fått den antallsmessige størrelse vi kjenner i dag. Elghundene i Norge domineres av norsk elghund grå, med 1.100 - 1.300 registreringer årlig i Norsk Kennel Klub. Fuglehundene har også hatt sin etablering i Norge gjennom 1900-tallet, etter hvert som jakta med stående fuglehunder fikk fotfeste og deretter en sterk utvikling. I grove trekk har elg- og fuglehundene hatt den samme utviklingen i Norge det siste århundret. Fuglehundene domineres antallsmessig av engelsk setter som utgjør ca 1/3 av de årlige registreringer av fuglehunder hos NKK, dvs. 1.000 - 1.200 årlige registreringer. Gjennom etterkrigstida har det også vokst fram en del andre grupper/raser av hunder som brukes til spesielle jaktformer. De apporterende hundene kan nevnes. Det samme kan de raser/grupper som benyttes som sporhunder, og spesielt i ettersøkssammenheng. Etter at kravet om tilgang til godkjent ettersøkshund ble innført for jakt på elg, hjort og rådyr fom. jaktsesongen 1994/95, har det vært økning i antall registreringer av raser som er spesielt egnet til slikt formål. I det etterfølgende er det satt opp oversikt over antallet av ulike typer jakthunder. Oppsettet bygger på gjennomsnittlige, årlige registreringstall i NKK, en gjennomsnittlig levealder på 7 - 8 år, samt at det foregår en viss valpeproduksjon som ikke registreres hos NKK.
Ut fra at en del individer av typiske jakthundraser holdes som rene skjødehunder, vil den totale bestanden av aktive jakthunder være noe lavere enn summen av tallene over. Det totale antall aktive, norske jakthunder er i størrelsesorden 50.000 - 60.000 individer. Utviklingen i hundeholdet. På mange måter har det vært en rivende utvikling i hundeholdet blant norske jegere. Fra å ha vært et rent teknisk hjelpemiddel under jakt i tidligere tider, har utviklingen gått dit vi kjenner i dag, hvor de fleste jakthunder nærmest anses å være et familiemedlem som det knyttes sterke følelser til. Jegernes virksomhet med jakthundene har også utviklet seg mer og mer i retning av et sportslig preg enn det var tidligere. For en del hundeeiere er det viktigere å oppnå gode resultater på jaktprøver og utstillinger, enn det er å nedlegge vilt for hundene. Utdanning av jakthundinstruktører. Som en konsekvens av en generell utvikling med økt fokus på hundeholdet og hunden som en viktig del av jaktutøvelsen, har NJFF startet en satsing på utdanning av instruktører innenfor jakthundsektoren. Opplegget utvikles i nært samarbeid med NKK og tilsluttede spesialhundklubber. Målsettingen er å kunne tilby jakthundeiere opplegg for opplæring og dressur av jakthundene, for derigjennom å ytterligere kunne stimulere til engasjement og fokus på dressur og bruk av jakthundene. Dette arbeidet understreker den seriøsitet og innsats som dagens jakthundeiere er villige til å investere i sine hunder, og som NJFF vil hevde at ligger til grunn for den store majoriteten av hundeeierne. NJFF forutsetter at disse forholdene også må legges til grunn og gjenspeiles i en egen hundelov. Jakthundprøver og utstillinger. Organisasjonene innenfor hundesiden nedlegger et betydelig arbeid med å utvikle gode jakthunder. Det er stor og bred aktivitet både med hensyn til jakthundutstillinger og jaktprøver for de ulike jakthundrasene. Målsettingen er å stadig fokusere på nødvendigheten av et målrettet arbeid innenfor avl, dressur og trening av hunder som grunnlag for å utvikle sunne hunderaser både med hensyn til fysikk og psyke. El-dressur. Som et ledd i den generelle bevisstgjøringen omkring hundehold og hundeeiers ansvar, har NJFF gjennom en rekke år lagt vekt på forholdet til bufe på utmarksbeite. Etter en periode med en forsøksordning med el-dressur for å få fram sauerene hunder, ble det inngått en avtale mellom Landbruksdepartementet og NJFF rundt 1980 om bruk av el-halsbånd for å oppnå sauerene hunder, og arbeidet kom inn i mer organiserte former. NJFF står ansvarlig for utdanning av instruktører til å gjennomføre denne typen dressur, og vi oppfordrer alle jakthundeiere til å være bevisste omkring forholdet mellom hunder og sau som beiter i utmark. Stadig flere grunneiere stiller krav om sauerenhetsbevis ved salg av jaktkort i sine områder, noe NJFF ser som positivt. I tillegg stilles det krav om at alle stående fuglehunder som deltar på jakthundprøver må ha sauerenhetsbevis. All statistikk i forhold til sauer drept av løshunder viser også at satsingen på el-dressur har gitt gode resultater. NJFF gjennomførte en Argus-registrering vedrørende hund/sau i tidsrommet 1981 – 1985. Sammenstillingen av disse dataene og erfaringer videre framover mot 2000, viser en totalt sett positiv utvikling når det gjaldt antall sauer drept av hund. Hovedvekten av sau og lam som ble tatt av hund i perioden 1981 - 1985, skjedde i juni og juli, med en markert nedgang i august og en liten økning i september. Antall jakthunder som var implisert i drap av sau/lam i perioden 1981 – 1985 lå totalt på 72 hunder, mens tilsvarende totaltall for perioden var 365 impliserte hunder. Jakthunder utgjorde altså en noe i underkant av 1/5 av hunder som drepte sau. NJFF legger betydelig vekt på å utdanne instruktører og motivere flest mulig hundeeiere til å dressere hundene sine i forhold til sau. Ettersøk av skadet vilt. I tillegg til dyrevernlovens generelle krav om å ivareta hensynet til alle dyr slik at de ikke "kjem i fare for å lida i utrengsmål" (dyrevernlovens § 2), stilles det egne formelle krav i viltloven med tilhørende forskrifter om bruk av godkjente ettersøkshunder ved jakt på elg, hjort og rådyr, samt når det offentlige driver ettersøk etter skadet vilt, først og fremst trafikkskadet vilt. Lovverket har altså egne bestemmelser som påbyr bruk av hund til gitte formål. Det er først og fremst i forhold til ønske og målsetting om rask og effektiv avlivning av skadet vilt som er motivasjonen bak det offentlige kravet om ettersøkshund. Omfanget av ettersøk etter skadet vilt i regi av den offentlige viltforvaltningen er betydelig. Gjennom sine årlige jaktstatistikker offentliggjør Statistisk Sentralbyrå tall for avgang av hjortevilt i forbindelse med bil, tog og annen registrert avgang av hjortevilt utenom jakt. Tallene fra 1999/2000 viser at totalt 5600 hjortevilt ble drept av bil eller tog, noe som er et tilsvarende antall dyr som året før. I en rekke av disse påkjørslene er det behov for å iverksette ettersøk etter de påkjørte dyrene. God tilgang på godkjente ettersøkshunder er en forutsetning for at ettersøkene kan foregå forskriftsmessig og de skadede dyrene kan avlives så raskt som mulig. Både NKK og NJFF nedlegger årlig en betydelig innsats for å utdanne dommere og avholde prøve for godkjenning av hunder mm. I dag består ettersøkshundregisteret av ca 10 000 hunder. Hundenes plass i jaktpolitikken. I tidligere tider var jakthundene i stor grad et rent hjelpemiddel for å effektivisere jakten, dvs. jegeren benyttet seg av jakthund for å nedlegge mest mulig vilt. Etterhvert som jaktetikken har forandret seg i samfunnet, er det blitt lagt stadig mer vekt på humanitet under jaktutøvelsen, både blant jegerne og også nedfelt fra myndighetenes side gjennom lovgivningen. Eksempelvis kan nevnes påbudet om tilgang til godkjent ettersøkshund ved visse typer jakt. At bruk av hund totalt sett fører til en mer human jakt, er uomtvistelig. I mange tilfeller hvor vilt uheldigvis skadeskytes, er hund et nødvendig hjelpemiddel for å finne igjen og få avlivet det skadete viltet. Dette gjelder både i forhold til storvilt- og småviltjakt. Hundens plass i den norske jaktutøvelsen har neppe stått sterkere noen gang enn den gjør i dag. Det er ingen tegn i tiden som tyder på at dette skal endre seg. En slik forventet utvikling gjenspeiler seg konkret i forhold til økt fokus på human jaktutøvelse og en rask og human avlivning av skadet vilt. Det lovpålagte kravet om tilgang til godkjent ettersøkshund til ettersøk av elg, hjort og rådyr er et eksempel på at samfunnet anser at hunden har en sentral funksjon og oppgave, og hvor samfunnet forutsetter at jegere driver et aktivt hundehold med fokus på opplæring og bruk. Ved siden av det lovpålagte kravet om bruk av ettersøkshund, er det også klart at kravet om human jakt og avlivning generelt innebærer at det bør stimuleres til økt bruk av hund i forbindelse med jakt. Selv om NJFF stiller seg skeptiske til å innføre påbud om bruk av hund i lovverket, så ser vi behov for å forsterke innsatsen for å legge til rette for og stimulere til økt bruk av hund under all jakt. Det kan også nevnes at Landbruksdepartementet høsten 2000 sendte ut en oppfordring til samtlige av landets kommuner om å foreta en gjennomgang av sine forskrifter om utvidet båndtvang. Departementet la også ved et forslag til standardoppsett for en slik forskrift hvor det også framgikk at det bør gjøres unntak for jakthunder under lovlig jakt og trening. Dette er klart å oppfatte som en anerkjennelse av det arbeidet som er lagt ned innenfor sauerenhetsdressur og den bevissthet og fokus dagens hundeeiere har på dette området. I en egen hundelov bør dette klart reflekteres gjennom hva NJFF vil betegne som akseptable båndtvangsbestemmelser som ivaretar reelle behov for båndtvang ut fra hensyn til viltets yngletid og husdyr på beite, men som samtidig ikke brukes som et vikarierende argument for de interessegrupperingene som ønsker lengst mulig båndtvangstider. Den årlige førstehåndsverdien av viltkjøttet som høstes gjennom jakt, er beregnet til å være i størrelsesorden 600 millioner kroner. I tillegg kommer den totale samfunnsøkonomiske verdien av jakten, som blant annet inkluderer betaling for jaktleie, overnatting, kjøp av matvarer , jaktutstyr og annet. Totalt sett betyr ofte inntektene som kan tilbakeføres til jakt svært mye for en rekke lokalsamfunn. Ofte betyr disse inntektene muligheter for å utvide sesongen for både overnattingsbedrifter og ulike former for butikker. For bøndene utgjør inntektene fra jaktutleie, både med og uten bruk av jakthunder, en betydelig del av det totale inntektsgrunnlaget for mange. I dag er det en vedtatt politisk målsetting av landbruket skal hente en større andel av sitt inntektsgrunnlag fra utmarksbaserte næringer. Det betyr blant annet at verdien av jakten med all sannsynlighet vil øke. Hundenes verdi. Jakthundenes verdi varierer sterkt fra individ til individ. Hva som er riktig verdi målt i penger, vil variere ut fra hvilke personer som foretar vurderingen. Det er kjent at det er omsatt gode jakthunder for i størrelsesorden kroner 100.000,-. Disse hundene er meget gode jakthunder og har dokumentert dette på jaktprøver, i tillegg er de som oftest også vurdert som verdifulle i avlen. Prisen for valper varierer noe mellom de ulike jakthundtyper, og fra oppdretter til oppdretter. Prisen avhenger også av de egenskaper som foreldrene har dokumentert. I de fleste tilfeller blir valper nå solgt for kroner 4.000 - 8.000. I forsikringssammenheng er det utviklet skalaer for verdifastsettelse av jakthundene. En slik, som bygger på grundige vurderinger, er den skalaen som benyttes i NJFFs jakthundforsikring, som er utviklet og drives i samarbeid med forsikringsselskapet Storebrand (nå If). Der vil jakttrente hunder ha verdier mellom kroner 10.000 og 40.000. Dobbeltchampioner vil få de høyeste verdiene. Under verdivurderingen legges det mest vekt på resultater oppnådd på jaktprøver. Det kan også nevnes at miljøforvaltningen legger verdisettingsskalaen til NJFFs jakthundforsikring til grunn for fastsettelse av erstatningsbeløpet ved behandlinger av søknader om utbetalinger av offentlige erstatninger i forbindelse med rovviltdrepte jakthunder. 3. Kommentarer til de enkelte paragrafene i lovutkastet. NJFF vil kort kommentere de enkelte paragrafene, da spesielt med utgangspunkt i forhold til jakthunder og bruk av hund under trening, jakt og ettersøk. Forøvrig viser vi til høringsuttalelsen fra NKK, og støtter fullt opp om den. Slik lovteksten er utformet i utkastet åpner det for stor grad av skjønn og tolkninger, noe NJFF finner svært betenkelig og som kan medføre behov for rettsavgjørelser for å fastslå hvordan enkelte paragrafer skal tolkes. Generelt sett er lovutkastet merket av en gjennomgående mangel på innfallsvinkler som er positive i forhold til hundehold. Teksten er i stor grad bygd opp rundt negativt ladede forslag til tiltak om hvordan det er ønskelig å behandle hundene. Det heter at hunden er menneskets beste venn, men slik utkast til lovteksten er, virker det helt motsatt. Det er svært lite positivt i lovutkastet i forhold til hund og hundehold. Dette til tross for at det i dag er en realitet at hunder benyttes til mange forskjellige samfunnsnyttige oppgaver i dagens moderne samfunn. NJFF mener at loven mangler en innledende formålsparagraf som kan legge rammene omkring hundehold som en positiv aktivitet som også fyller en rekke viktige samfunnsnyttige formål. Videre bør en slik formålsparagraf også stille krav til at den enkelte hundeeier gjennom sitt hundehold skal vise hensyn til mennesker og miljø og bestrebe seg på et hundehold som preges av aktpågivenhet og som ikke er til sjenanse for andre. Lovutkastet hjemler også for vide muligheter for den enkelte kommune til å kunne regulere hundeholdet via egne forskrifter. Lokale tolkninger av unøyaktige og diffuse begrep som "urimelig ulempe", "forsvarlig måte", "ansees som farlig og skremmende" osv vil kunne medføre en vilkårlig og tilfeldig forvaltning av loven avhengig av hvem som sitter i utvalg/nemnder i kommunen. Upresise lovformuleringer åpner for at særinteresser kan få betydelige gjennomslag og legge rammene omkring hundeholdet. Videre vil NJFF framholde at den vide adgangen som utkastet ønsker å gi kommunene når det gjelder å fastsette kommunale forskrifter om hundehold, vil bidra til å uthule den grunnleggende målsettingen om å samle alle bestemmelser om hunder og hundehold i en lov. NJFF frykter at en slik mulighet til å utarbeide kommunevise forskrifter, vil åpne for en jungel av bestemmelser som det tilnærmet vil være umulig for den enkelte hundeeier å være oppdatert i forhold til. Dagens hundeeiere er, i likhet med folk for øvrig, svært mobile og ferdes over en rekke kommuner til stadighet. En ny hundelov må bli generell, ta opp i seg alle relevante bestemmelser om hunder og ikke åpne for en stor grad av detaljstyring og ulikheter fra kommune til kommune. NJFF er også opptatt av at en hundelov bør ha som utgangspunkt å forebygge uønskede hendelser framfor å kun rette fokus på mulige reguleringer og straffereaksjoner. Det primære må være å unngå en lov som kun tar høyde for ulike former for og grader av straffe og reguleringer framfor å virke motiverende i forhold til å arbeide mot hva som kan betegnes som et omforent formål med vårt hundehold. Som en forlengelse av dette, for NJFF, svært sentrale momentet, mener NJFF det er riktig at man primært bør straffe hundeeieren og ikke hunden, når det oppstår situasjoner der det er nødvendig å gå inn med tiltak. Hundeeieren har et objektivt ansvar for hunden og hundens handlinger, og dette bør gjenspeiles i en hundelov. Nedenfor vil de forskjellige paragrafer og utkastet til tekst bli kommentert. § 1. Som nevnt ovenfor, burde dette ha vært en paragraf som fortalte om formålet med loven. Her burde det være skissert hva et forsvarlig hundehold innbefatter. De aller fleste som har hund i Norge i dag utøver et forsvarlig hundehold. På den tiden mange av lovene som i dag regulerer hundeholdet ble vedtatt, var hundeholdet på et helt annet nivå. Det framlagte lovutkastet gjenspeiler på ingen måte verken den generelle samfunnsutviklingen eller utviklingen innenfor hundeholdet gjennom det siste århundret. NJFF mener derfor § 1 i hundeloven bør skrives om. § 2. Her mener vi bestemt at 1. og 2. avsnitt må bytte plass. Paragrafen bør innlede med å fastslå når det er generell båndtvangstid. Utenom båndtvangstiden kan hunden være løs, men det bør presiseres at det er et krav at hunden til enhver tid skal være under kontroll, det vil si at den skal være fulgt på forsvarlig måte, også når den er løs. Videre bør det presiseres at båndtvangsbestemmelsene gjelder alle hunder. Videre er det prinsipielt svært sentralt for NJFF at krav om båndtvang er motivert og begrunnet ut fra hensyn til viltet, deres bo og reir, samt husdyr som beiter i utmark. Båndtvangsbestemmelser kan ikke forankres ut fra hensyn til mennesker. Med dette som utgangspunkt, mener NJFF at det bør være et generelt krav om til enhver tid å ha hunden under kontroll og en generell båndtvang i tidsrommet fra og med 1. april til og med 20. august. Slik som §2 er utformet i lovutkastet, bærer den preg av ikke kun å være en lovbestemmelse. Her er hele begrunnelsen for å innføre båndtvang inntatt i selve paragrafen. Dette mener NJFF at ikke hører hjemme i en lov og derfor bør utgå. I utkastet til ordlyd i § 2, benyttes en rekke begreper og ulike definisjoner som høringsdokumentet ikke avklarer. Hva er "forsvarlig fulgt"? Dette er et svært sentralt begrep, ikke minst i forhold til bruk av løshund under jakt, og burde vært klart bekrevet og definert. Videre er det noe motstridende om hva som står i første avsnitt og under punktene a og b. I de andre punktene bør det i pkt. c defineres hva som er ute; er det beitende i utmark eller innmark? Videre bør pkt. f og g utgå. Enhver hund kan virke skremmende på en som ikke har noe forhold til hunder. Tisper i løpetid pleier vanligvis eierene å passe godt på, krav om båndtvang for disse hører ikke hjemme i en moderne lov om hundehold. Dette bør bli ivaretatt gjennom et generelt krav om aktpågivenhet og hensyntagen til andre. Lovutkastet åpner for at kommunene kan detaljregulere hundeholdet i et betydelig omfang. Eksempelvis kan nevnes mulighet til å regulere lengde på båndet som en hund kan føres i. NJFF vil understreke at dette er en type detaljregulering som går langt utover hva som bør legges til grunn som rammer omkring hundeholdet, og med slike bestemmelser vil NJFF hevde at vi er på helt ville veier. I lovutkastet heter det eksplisitt at viltlovens § 23 og § 26 ikke skal inntas her, men fortsatt ligge i viltloven. En av de mest sentrale motivene for en egen hundelov har jo nettopp vært at man ønsket å samle alle bestemmelsene knyttet til hunder og hundehold i en lov. Dette bør gjennomføres konsekvent. NJFF går derfor inn for at også viltlovens § 23 og den delen av § 26 som er aktuell i forhold til hunder inntas i hundeloven. Mulighetene til å utvide båndtvangsbestemmelsene i forhold til bufeinteressene må begrenses til den tiden hvor bufe faktisk beiter i utmark. Videre forutsetter NJFF at det gjøres unntak fra båndtvangsbestemmelsene for jakthunder under lovlig trening, jaktprøver eller jakt. NJFF aksepterer fullt ut at det stilles krav om gyldig sauerenhetsbevis for jakthundene. Slike båndtvangsbestemmelser bør også dekke behovet for reindriften. I dag kan ikke NJFF se at det foreligger rettsavgjørelser med hjemmel i reindriftsloven mht båndtvang. NJFF forutsetter derfor at båndtvangsbestemmelsene i bufeloven, reindriftsloven, viltloven med mer oppheves som en konsekvens at et vedtak om en egen hundelov. § 3. Her savnes et unntak for godkjente ettersøkshunder på offentlig oppdrag. Pkt. b må gjelde når hunden er i aktiv gjeting. Videre vil NJFF understreke at også små hunder kan gjøre like stor skade som store hunder overfor viltets reir og bo, og derfor ikke på generelt grunnlag bør unntas fra generelle båndtvangsbestemmelser. Det kan ikke gis generell dispensasjon for noen raser her. Videre bør det kunne gis unntak for jakthunder under lovlig trening, jaktprøver og lovlig jakt hvis kommunen kommer med båndtvangsbestemmelser som går ut over standardbestemmelsen om båndtvang. Videre finner NJFF behov for å stille spørsmål ved om det er noen ankeinstans for hva kommunene kan komme med i sine eventuelle forskrifter. Dette vil være et viktig punkt dersom det faktisk åpnes for en adgang til å fastsette kommunale forskrifter som regulerer hundeholdet. § 4. Her mener vi at det ikke skal være den enkelte kommune som skal kreve merking av hund. Skal det innføres krav om merking av hunder, må dette gjøres gjeldende for alle hunder. I dag ID-merkes svært mange av hundene allerede. ID-merking av hunder gjøres i dag for de aller fleste hundene i forbindelse med HD-fotografering. § 5. At det fremmes forslag om at enhver skal kunne oppta en løs hund er NJFF uenig i. Når det er båndtvang kan det være en akseptabel ordning, men utenom båndtvangstiden mener NJFF at dette ikke er riktig. En slik bestemmelse ville blant annet åpne for at enhver kunne oppta en løshund under jakt som ikke var innenfor øyekontakt med sin eier/fører. § 6. Med et generelt krav om merking av alle hunder, vil det ikke være noe problem å få fatt i eieren. Henting innen en uke er for kort tid. Det bør være 14 dager. Videre vil et forsvarlig hundehold bidra til at eieren også tar kontakt med politiet hvis hunden blir borte. En sentral , et hundens S. O. S., vil også kunne bidra til å løse problemet med både bortkomne og inntatte hunder. NJFF vil videre framheve mulighetene av å forsøke å omplassere hunder framfor å avlive dem, jfr hva som er nevnt ovenfor med hensyn til å satse på forebyggende arbeid. § 7. Lovutkastets forslag til §7 og §8 er kanskje de mest provoserende og uakseptable forslagene i det framlagte lovutkastet. Forslagene innebærer en gjeninnføring av hva som tidligere ble betegnet som "hundemordparagrafen" og som Stortinget fjernet fra norsk lovverk gjennom sin behandling av forslaget til viltlov i 1981. Det er også verdt å merke seg at man løste problemene omkring løse hunder på andre måter enn å legge opp til at folk flest skal kunne ta seg til rette. Utkastet til §§ 7 og 8 er tett opp til å legge opp til hva som må betegnes som privat justis, noe NJFF finner totalt uakseptabelt. Det kan ikke forsvares at man åpner for at enhver ut fra sin subjektive vurdering av en situasjon, har anledning til å skade eller avlive en hund. Når det gjelder forholdet til nødverge og nødrett, vil det være fullt ut tilstrekkelig å vise til straffelovens §§ 47 og 48. Disse to paragrafene dekker behovet for bestemmelser på dette området. Videre finner NJFF at utkastene til § 7 og 8 klart vil være i strid med dyrevernlovens bestemmelser om at ethvert dyr skal behandles på en måte som ikke medfører at dyret vil utsettes for lidelse. Videre er det viktig å være klar over hva man faktisk åpner for ved å foreslå at enhver skal få anledning til å skade en hund. Ethvert dyr som skades vil reagere med å mobilisere alle sine krefter for å forsvare seg selv. Dette vil kunne medføre uakseptable og også svært farlige situasjoner der en hund som skades vil kunne mobilisere sine siste krefter til en angrep mot den som volder den skade. Dette er en naturlig reaksjon i en slik situasjon, noe som kan medføre stor fare for det mennesket som volder skade på hunden. NJFF vil hevde at departementet ikke kan ha tenkt gjennom konsekvensene av det framlagte utkastet til lovutkast på dette området. Her åpnes det for tilstander som ingen kan akseptere eller ønske. Utkastet til § 7 representerer en total kollisjon i forhold til jakthundinteressene. I første avsnitt står det at ledsager skal kalle hunden tilbake når den jager, blant annet når det jager vilt. Vil dette i praksis innebære et forbud mot å benytte løs hund i forbindelse med jakt? Også her er det opplagte utfordringer og problemer knyttet til definisjoner av begreper. Hva menes med truende, jagende? Hva er "lar seg lett oppta"? Enhver som har hatt befatning med hunder, vet at realiteten er at det ofte ikke vil være mulig å oppta en hund uten problemer for andre enn hundeeieren selv. En åpning for subjektivt å vurdere når en hund oppfattes som truende, er helt uakseptabelt. Avlivning på stedet kan ikke aksepteres utover det som blir ivaretatt gjennom straffelovens §§ 47 og 48. Det er eieren/ledsageren som har et objektivt ansvar for hunden. Under direkte angrep er det på sin plass med avlivning, men dette er som nevnt regulert gjennom straffeloven. "Enhver" bør ikke ha rett til avlivning. Dette bør foretas av politi, grunneier etc. Punkt b i §7 bør uansett utgå. Det var i gamle dager at hønene gikk på tunet og fant mat. Når det gjelder truende hunder finnes ikke disse i hundemiljøet i Norge. Den tidligere jakthunden har i dag blitt en familiehund. § 8. Det meste av det som fremkommer her kan tilbakeføres til § 7. Dette må også reguleres av båndtvangsbestemmelsene og ikke generelt som det fremsettes i utkastet til lovteksten. Ved en eventuell avlivning må det være en meldeplikt til politiet. Hvor stor må risikoen være før hunden kan avlives? Dette burde vært utdypet. Det kan også være en jakthund som har kommet vekk fra ledsageren og slik utkastet til lovtekst er, kan denne da avlives. Dette er ikke holdbart. § 9. Her er det i første omgang eier/ledsager som bør straffes. Dette bør være bøter, gjerne forholdsvis store. Ved gjentagelse kan hunden kreves avlivet. Når det gjelder skade på folk har vi bedre forståelse for avlivning, men ved å jage dyr er vi igjen inne på tradisjonelle jaktformer. Vi regner da med at under betegnelsen dyr kommer også vilt. Videre bør det beskrives hva som er ment med " reell risiko". § 10. Når det gjelder avlivning av hund så finnes det allerede en forskrift som regulerer dette. Her blir det også mye gjentagelser fra § 9. Ordet dyr i 2. setning bør byttes ut med husdyr. I forbindelse med tvangsfullbyrdelse bør saken være behandlet og hvis ikke eieren tar ansvar kan hunden omplasseres. § 11. Ingen kommentarer til denne. Dette er og blir regulert av veterinærmyndighetene. § 12. Hvis en utholdende hund er en farlig hund er det mange farlige hunder blant jakthundene. Dette er et begrep som ikke hører hjemme i den sammenhengen det her er satt inn, og NJFF ber om at det tas ut av teksten. § 13. Ingen kommentar. §14. Ingen kommentarer. § 15. Ingen kommentarer. §16. Ingen kommentarer §17. Ovenfor har vi begrunnet hvorfor også § 23 og § 26 fra viltloven må inn i en hundelov. Skal vi nå endelig få en egen hundelov bør denne innbefatte alt om hund. § 55 i viltloven ble endret av Stortinget våren 2000, slik at kommunene allerede er delegert myndighet til å opprette dressurområder. Opprettelse av dressurområder er ikke nevnt i utkastet. Dette er et punkt som må være med i en egen hundelov. Dressurområder er viktig for å kunne drive trening og dressur av hunder også innenfor generell båndtvangstid. 4. Avsluttende merknader. NJFF vil understreke at det framlagte lovutkastet er preget av betydelige mangler og gjenspeiler et syn på hundehold som ikke er i samsvar med hva som faktisk er realiteten i dag. NJFF vurderer det faktisk slik at vi trolig er bedre tjent med å beholde dagens svært fragmenterte bestemmelser om hunder fordelt på en rekke lover, framfor å gå videre med utkastet til egen hundelov slik det nå foreligger. Dette understreker det faktum at lovutkastet innebærer betydelige mangler og svakheter, og ikke kan sies å reflektere verken den generelle samfunnsutviklingen eller vårt hundehold som sådan. NJFF foreslår at departementet trekker inn all tilgjengelig fagkompetanse vedrørende hunder og hundehold i det videre lovarbeidet. Dette kan eksempelvis gjøres gjennom å opprette et lovutvalg der de ulike fagkunnskapene og hundeorganisasjoner er representert. NJFF vurderer situasjonen slik at en bred plattform vil bidra til å sikre et best mulig grunnlag for en egen hundelov, og sikre en nødvendig forankring av loven. Alle som på en eller annen måte er involvert i seriøst hundearbeid, er opptatt av at hundeholdet skal ta hensyn til både mennesker og miljø. Problematikken omkring farlige hunder/kamphunder kan likevel ikke være utgangspunkt for å lage en egen hundelov. Dette er en svært avgrenset del av norsk hundehold som på ingen måte kan være styrende for de rammer som hundeholdet generelt skal styres av. Dette er en problematikk som må fanges opp gjennom særbestemmelser. Utgangspunktet for en egen hundelov må derfor være at hundeholdet er en positiv aktivitet som skal utøves på en slik måte at det til enhver tid tar nødvendig hensyn til både mennesker og miljø.
Vennlig hilsen NORGES JEGER- OG FISKERFORBUND
Bjarne Oppegård Gen.sekr. Siri Parmann Fagleder |