Torstein Moland, Leder Norges Jeger- og Fiskerforbund, og Nordisk Jegersamvirke. Slettås14.04.08
Dyreetikk på villspor
Jeg kommer fra ei bygd med tre religioner, og elgjakt er den det blir pratet mest om.
Det er fortsatt noen som ler av denne historien, men mange synes den er flåsete og sier mer om elgjegerne selv. Det er likevel ikke tilfeldig at jeg bruker den. Vi er i ferd med å få en dyreetikk med sterke religiøse undertoner.
Jeg vet ikke hva som er verst, å dyrke elgjakt som religion eller å dyrke hellige dyr, men Rådet for dyreetikk er farlig nær å bli mer religiøse enn etiske i sitt forhold til ville dyr.
Når jeg bruker så sterke ord, er det fordi jeg må ta Rådet på alvor.
Rådet for dyreetikk er oppnevnt av to departementer og det de sier kan få vidtgående konsekvenser. Dersom deres prinsipielle syn skulle bli lagt til grunn for jaktforvaltningen, vil det være dramatisk for trivsel, livskvalitet og bosetting i store av landet.
Rådet mener det er tre typer motiver for å jakte: ressursutnyttelse, nødvendig regulering av bestandene og fornøyelse. Man bør ha en ”aktverdig” grunn for å ta livet av et dyr, og fornøyelse er ikke aktverdig. Rådet sier at de ikke klarer å ta etisk stilling til jakt som sådan. I realiteten er det de gjør ved å kalle jakt kun fornøyelse.
Hva er galt med disse synspunktene? Vi vil jo alle være snille med dyrene. Det hører til vår barnelærdom. Selv skjemmer jeg bort min elghund og min skogkatt og vil om nødvendig forsvare dem med nebb og klo. Og jeg hjelper viltet med å klare seg gjennom en hard vinter. Slik er vi. Det ligger i genene våre å ha omtanke for dyr.
Det sentrale er at Rådets uttalelser ikke er råd om hvor snill du og jeg bør være mot dyrene. Rådet for dyreetikk skal gi norske politikere anbefalinger om hvilke begrensninger du og jeg skal pålegges. Det vil si hva statens maktapparat skal settes inn mot. Rådet er nær ved å si at all atferd de selv mener er uetisk, bør forbys. Det innebærer en mangel på respekt for andres syn og som vi heldigvis er forskånet for på de fleste andre områder.
Politikken innenfor jakt, fiske og dyrevelferd må være forankret i befolkningens syn på hva som skaper livskvalitet for dem. Hvis andre verdier skal være styrende blir menneskeverdet satt til side. Vi vet fra historien at de mørkeste kapitlene er skrevet når andre ting enn hensynet til menneskenes livskvalitet styrer politikken. Derfor skal vi være på vakt også mot de ekstreme dyrevelferdsinteressene.
For de fleste av oss gir det livskvalitet å vite at dyrene har det bra. Derfor vil dette utgangspunktet gi fullgode vilkår for dyrevelferd. Det blir galt og uten demokratisk legitimitet når de som er hyret inn for å gi staten råd, ikke har dette klart for seg, men baserer seg i alt for stor grad på hva en liten minoritet av ekstremister mener.
Rådet overser dessuten en rekke relevante forhold. Ett er at dyr som avlives under jakt utsettes for langt mindre lidelser enn om de dør på annen måte. For de fleste arter er livet kort , og alternativet ofte pinefullt, for eksempel å bli tatt av rovdyr, bli skadet eller drept i trafikken, eller dø av sykdom, kulde, sult og ulykker. Å motarbeide eller forsøke å innskrenke jakt, enten jaktmotivet er ”aktverdig” eller ikke, innebærer altså i realiteten å gå inn for et alternativ som påfører dyrene vesentlig større lidelser.
Rådet overser vår genetiske arv. Menneskeslekten har i tusenvis av generasjoner vært avhengig av jakt, fiske og sanking for å overleve. Også jakt- og fiskemotstandernes forfedre og formødre var glimrende jegere og fiskere. Bare de som behersket disse aktivitetene til fullkommenhet overlevde og brakte sine gener videre. Dette har satt sine spor i oss. Den positive følelsen mange mennesker får i forbindelse med jakt, fiske og sanking, kan ses på som naturens belønning for en livsnødvendig aktivitet. I dag er aktiviteten sjelden livsnødvendig, men naturens belønningsmekanisme ligger i oss ennå. Jakt og fiske er altså aktiviteter som er dypt forankret i vår genetiske arv, og kan derfor overhode ikke ses på som en hvilken som helst fritidsaktivitet eller sport.
Jakten har også viktige samfunnsmessige, kulturelle og sosiale sider. I løpet av noen tiår er elgjakten blitt en stor begivenhet i mange bygder over hele landet. Vi husker tidligere biskop Jacob Jervell som sa at der han bodde var elgjakten den egentlige religionen. Det er ikke bare vår genetiske arv som våkner i jakten. Gjennom jakten framstår urgamle samhandlingsmønstre. Den nye tradisjonen kjennes som gammel, og den bevarer og styrker det lokale fellesskapet, og gir det røtter og identitet. I Norge har dessuten jakt og fiske gjennom historien vært allmennhetens mulighet for å fylle på en karrig matseddel, og har vært kilde til livskvalitet og tradisjon som vi bør ta vare på.
Jegerne er ikke følelsesløse, avstumpede mennesker som må underlegges et detaljert, strengt og begrensende lovverk om vi skal hindre uetisk og uakseptabel atferd. Jegerne scorer bedre enn folk flest på en rekke positive personlighetsegenskaper slik som evnen til å sette seg inn i andre menneskers situasjon, omtanke for andre, både mennesker og dyr, og evnen til å opptre fornuftig i vanskelige og pressede situasjoner.
Dette er kanskje ikke så rart når vi vet at jegerne driver med det menneskene er skapt for. Blant jegerne foregår et omfattende arbeid for at jakten skal påføre dyrene minst mulig lidelse. Det dreier seg om arbeid for å skape ny viten, opplæring, trening og bedre holdninger. Formålet er at jegerne skal holde en klart høyere etisk standard enn loven krever.
I dag er vi heldigvis i en situasjon hvor de fleste nordmenn faktisk fisker, og hvor et overveldende flertall er positive til jakt og mener jakten drives på en forsvarlig måte. Sånn sett kunne vi kanskje lene oss tilbake og satse på at demokratiet virker slik at ekstreme synspunkter settes på sidelinjen. Samfunnet må vaksineres mot tankegods som baseres på at hensynet til menneskenes livskvalitet nedprioriteres.
Alle må erkjenne at jakt og fiske er dypt forankret i menneskets genetiske og sosiale arv, drives av reflekterte og etisk bevisste mennesker, og representerer en viktig del av deres livskvalitet. Derfor må jakt og fiske anerkjennes av alle som er genuint opptatt av dyreetikk. Selv om urbaniseringen skulle gå så langt at jegerne og fiskerne blir et mindretall, har de krav på anerkjennelse og respekt fra flertallet, slik det sømmer seg i et samfunn preget av mangfold, toleranse og personlig frihet.
Rådet for dyreetikk er åpenbart i utakt med det store flertallet. Når de sidestiller dyrs og menneskers egenverdi er det eksotisk i et samfunn som har vært preget av menneskenes kamp for å overleve. Slik bør også politikerne som får slike råd betrakte dem.